TurboKnut

Jeg nevnte det for han noen dager før han kom hjem da jeg snakket med han i telefonen, men gikk ikke så veldig inn på detaljer. Jeg sa bare at det hadde brent "litt" i den og jeg ikke oppdaget det med en gang, og bare for å være på den helt sikre siden så..... Etter det ble det ingen reaksjon, og akkurat DET eksemplaret av avisa "lånte" jeg....

En annen sann historie.... Det er noe veldig galt med katta til svigerfar’n min !!! -Jeg har sagt det hele tiden. Og jeg VET jeg har rett. Det ER en ulyd i den. End of discussion. Det er ikke noe å diskutere. Basta !!! Når Pus ligger og slapper av og koser seg, er det slik ”during” i den. ”Duuur-duuur-duuur-duuur” sier det inni mageregionen på Pus. Legger man hånda forsiktig på den så kjenner man at hele katten dirrer. Jeg sier ”den” – for Pus var engang en "han". Han var gatas skrekk som både sloss med andre katter, hadde kattedamer på si og dro hele veien fra Sarpsborg og nesten helt til Halden på frierferd. Han kunne være borte i dagesvis uten at noen visste hvor han var. Det resulterte i at ballene hans ble klippet bort hos dyrlegen, - og etter dette hadde Pus spart til nye baller i mange år. I den siste tiden har han nok resignert og gitt opp sparingen for Pus har nå blitt så bedagelig og lat at man må snu han for at han ikke skal få liggesår. Den samme duringen var det også i girkassen på den blå Renault 8 Gordini’en som jeg skulle kjøre veteranbilløp med. Og når jeg la hånda på girstanga, var det tilsvarende dirring i den som det er når man legger hånda på Pus. Renaulten hadde gått langt – VELDIG LANGT, så det er nok ganske logisk egentlig..?? Pus har også GÅTT LANGT !!! Pus er jo ute hver natt, og har nok antakelig gått mye lengre enn vi er klar over. Kanskje har han endog gått rundt et par ganger, så gammel som han er. Derfor har han blitt ”giktbrøtten” og fått ulyd i drivverket. Han drar jo på alle fire, mens Renaulten bare drar på de to bak. Pus og Renaulten - to stykker som durer. ”Ulyden” ser ikke ut til å plage Pus nevneverdig, så jeg gikk ut fra at girkassa holdt den og. Riktignok hørtes det verre ut inni bilen enn om man lytter på katten, og om man ikke dobbelkløtsjet, ”freser” det når man girer fra første til andregiret. Pus kan frese han også, om man er litt voldsom mot han, eller når han bare er litt stresset og oppgiret. Med all respekt for den anglofile delen av oss bilinteresserte, så tror jeg virkelig at Jaguarfolket har misforstått fullstendig når de kaller bilene sine for katter… De har ikke kjørt Renault 8 Gordini i allefall… -tror nå JEG da. Jeg hadde begynt å jobbe for en som het Arild og drev Antirustverksted i Moss. Han var ihuga Amcar entusiast, men hadde delvis kommet ut av skapet og fortalt at han også var yderst-bittelittegranne opptatt av Renault 8 Gordini. Han hadde faktisk tre stykker av dem – pluss et hav av deler, samt 32 dører til Renault 8 stående. Han snakket høyt og entusiastisk om doble innerskjermer, skiverbremser på alle hjulene og individuell bakstilling og om alle de billøpene han hadde kjørt med Renault 8 Gordini. Han hadde faktisk kjørt sammen med de gamle "store" guttene og hadde klart å hevde seg bra. De hadde konkurrert på grus, på Bjerkebanen, på andre baner og på is. Sa han nå i allefall da… Det varte ikke lenge før jeg var ledet inn i galskapen og befant meg på nattoget til Trondheim. Jeg skulle til Verdal og hente Renault 8. Det var riktignok ikke en Gordini, men alle delene som måtte til for å få Gordini av den lå på et lager som Arild hadde. Det var en forferdelig tur. Jeg fikk soveplass i en kupe like over et hjul som skrek verre enn en luftvernsirene hver bidige gang som toget bremset. Og det er ganske kupert på Dovrebanen, så det ble en søvnløs natt. Etter tre uker var bilen blitt konvertert til en Renault R8 1100 Gordini (type R1134). Arild hadde også to R1135 stående, altså med 1300 motor og den har doble hovedlys. Og hundre og mange hester sa han. Den ”lille” Gordinien har bare to hovedlys, men de er større enn på den vanlige Renault 8’en så man kjenner den lett igjen på lysene. Motor, gir, understell, felger, bremser, frontplate med store lykter og tilslutt farge ble byttet på ”min” bil. Vi kjøpte idrettstape på G-sport som vi laget to relativt paralelle striper over bilen med, - for Arild sa at de første utgavene hadde slik ”tøy-tape”. Men, den hadde fortsatt ikke de forsterkningene i karosseriet og de doble innerskjermene som Arild hadde snakket så mye om. Men den motoren som nå satt baki der skulle ha 95 hk. Og det var mye på en 1100 kubikk. ”Rupp-Rupp-Rupp-Rupp” sa det bak i motoren når den gikk på tomgang, og den hørtes kvass ut. Nesten like kvass som en big-block amerikaner som ikke var kommet i stemmeskiftet ennå. Det var litt rart å høre at lyden kom bakfra når man gasset… Og et par ganger fikk jeg også føle hvordan det var når man kjørte litt for mye ”inspirerende kjøring” og veigrepet forsvant. Det er omtrent som å kaste en slegge med skaftet først. Heldigvis var jeg heldig med sporvalg og plassering i grøfta så bilen forble uskadet selv om det var litt flaut. Men nå skulle jeg altså kjøre veteranbilløp. Jeg kjente godt han som skulle arrangere dette løpet som gikk sør for Strømstad i Sverige. Han het Ivan Nordgren og var en 80 år UNG mann som fortsatt i dag er uforskammet sprek. Han har bil i blodet og kjører en 1934 Ford V8 cabriolet som han har hatt så lenge han kan huske. Ivan er et levende leksikon og på mange måter et forbilde for hvordan jeg håper at min alderdom skal bli (når det kommer til bilinteressen). Nå er det ikke noe fartsløp, - det var i alle fall ikke ment som det selv om jeg nå måtte gasse litt på for å komme igjennom det med Renaulten... Et veteranbilløp er en langtekkelig seanse der miljøet rundt bilene er viktig og det er maaange stopp underveis, først for å svare på spørsmål om alt mulig – deretter for å innta et lengre måltid. Det sosiale er viktig, og man treffer andre som også er bilgærne, men er gærne på litt andre bilmerker enn man selv er. En halvtime før start ankom jeg Ivan’s Residens der også starten av løpet skulle være. Jeg ble dirigert inn på en parkeringsplass i hagen hans, og med en gang kom katten hans, Nisse, bort for å snuse på Renaulten. Hadde de også noe til felles mon tro?? I farten glemte jeg å spørre Ivan hvor langt hans katt hadde gått, men jeg tror ikke det kunne være så langt for det var ikke antydning til during i den. Ingenting………. Og det er jeg HELT sikker på… -Men vær sikker, jeg skal nok spørre Ivan en gang om det. Ivan var nok enkelt og greit heldigere den gangen han hadde kjøpt seg katt og fikk en som var godt stelt og ikke hadde gått så langt. Bak der, et lite stykke under der halen kommer ut på kattene, kunne jeg se at det ikke hadde vært jukset med Ivans katt. For den hadde fortsatt småstenene sine i behold. Jeg tittet rundt i hagen, og så til min store forskrekkelse at jeg hadde rygget rett opp i blomsterbedet til Ivan. Der hadde han plantet plantene i en stor oval. Det var mange blå planter der, og så hadde han plantet hvite planter inni mellom. Når man stod et stykke unna så man at det stod FORD (fordemblemet) i blomsterbedet hans. Helt uberørt og stille flyttet jeg Renaulten til et annet sted og håpet ingen skulle se at jeg hadde angrepet Ivans favorittmerke. Ivan ville nok ikke like at jeg hadde ødelagt halve hagen hans – for den var nok møysommelig planlagt i minste detalj. I garasjen hans var det utsalg av kaker, kaffe og saft. Og dette var en garasje med sjel… Ivan's "krambod" Hele 30 biler hadde møtt opp, de fleste var amerikanske og den gamleste var en T-Ford fra 1918. Jeg kjørte trolig den nyeste bilen som var fra 1965. Noen folk hadde til og med kledt seg i tidsriktige klær og så faktisk ut som de kom fra 30 og 40 tallet. – Men de var vel bare svenske da… Jeg derimot hadde iført meg nye brune seilersko og lys kakifarget bomullsbukse for anledningen. Fra før startskudet gikk Så, etter en stund var det klart for start. Jeg var så heldig å få startnummer 13, så dette gikk nok HELT SIKKERT dit høna sparker tenkte jeg. Jeg har alltid hatt sterk intuisjon forresten…. Første post gikk greit, spørsmålene var slått opp på egne plakater og jeg krysset av på skjemaet mitt etter beste evne. Jeg har røtter fra Nord-Norge og ikke fra Syd-Sverige, så på noen av spørsmålene måtte jeg bare tippe hva som var riktig svar. Så skulle jeg dirigere en svenske som stod med en stang på høykant og var ”garasjeport” – det skulle ikke være for mye avstand mellom bilen og garasjeporten, for da fikk man mindre poeng. Jeg geleidet svensken hit og dit og skylte på språkproblemer siden det tok så lang tid – og da jeg kjørte gjennom garasjeporten var den bare 4 cm bredere enn Gordini’en – så her ble det nok full pott. Jeg ”malte” videre mot post 2, og tittet etter de små gule plakatene med piler på som stod i veikanten og skulle fortelle oss hvor vi skulle kjøre. Meeeeeeeeeeeeen, så var jeg vel litt uoppmerksom i et kryss, for der var det et GEDIGENT bremsespor som møtte ett annet nesten like flott bremsespor. Dette måtte jeg bare titte litt ekstra på og hadde plutselig hele hendelsesforløpet på netthinna. ”Store skader” tenkte jeg ”…..og den ene bilen havnet nok inn i skiltet der ja….” Jeg svingte til høyre og malte videre. Etter hvert syntes jeg det ble ganske langt til neste gule plakat med pil på. Det var heller ingen andre veterankjøretøy som jeg så og begynte å tvile på mine svenske geografikunnskaper. Plutselig var jeg i Tanumshede, - der mål var – og……..?? Nei, her hadde jeg nok tabbet meg ut igjen… Etter en U-sving gikk det FRYYYKTELIG fort tilbake. De stive fjæringene og den gode veiholdningen på Gordini’en kom virkelig til sin rett her. Oldboysen Trond Schea og de unge Solberg-brødrene fra Spydeberg skulle sett meg nå. De hadde nok blitt mektig imponerte alle sammen. Jeg så for meg at jeg satte Gordinien opp før svingene og skjøt bortover den lille og svingete svenske landeveien. Over ”krøn” hadde jeg nesten 170, og det var helt med nød og neppe at jeg klarte den ”skarp venstre 7” som kom etter bakketoppen. Da måtte jeg stoppe og ut å pisse litt… Og da jeg kom til krysset med det flotte bremsesporet så jeg jo pilen i veikanten. Dessverre hadde jeg så god fart at jeg ikke klarte å stoppe i tide, så jeg måtte snu på en traktorvei som gikk ned til en Solsikke-åker og her ble jeg (selvfølgelig !!! ) stående bom fast i løs-sanden. Det ble etter hvert helt stille i de svenske skogene. Vråååålet fra bilen var nå byttet ut med ekte nord-norsk eder, bannskap og galle. Selv de svenske småfuglene var kloke nok til å holde nebb – så ikke et eneste lite småkvitter hørtes. Renaulten stod bom fast, og bakhjulene hadde gravd seg langt ned i solsikkeåkeren. Eneste muligheten var å gå ut av bilen, ta tak i støtfangeren og løfte det jeg var god for. ” I min egen lilla värld av blommor ” (gammel svensk sang) strømmet ut av høyttalerne der jeg stod alene i min lille kaotiske verden og rævpu**e fransk bil… Etter en halv time var bilen tilbake på veien igjen, skoene mine var fylt til randen av sand og stor svart flekk MÅTTE det jo bare bli på den nye buksa mi. På begge knærne… På rett spor igjen gikk det jo greit, selv om jeg nå var blant de sist startende bilene. Jeg hadde jo i min smalsynte opplegging av løpet mitt tenkt at jeg skulle stoppe og fotografere deltakerne (bilene) langs løypa. Men – men… Løypa var forresten lagt langs smale humpete svenske idylliske og veldig svingete småveier. Jeg tror ikke de fleste merket så mye til humpene der de duvet av gårde i sine svææære amerikanske biler. Gordiniens knallharde fjæringer gjorde det faktisk ganske ubehagelig å kjøre på slike dårlige veier. All humpingen og skumpingen resulterte i at jeg måtte ut å drenere blæra hele tre ganger til i løpet av løpet. Men plutselig var jeg på siste post og oppdaget til min store forfjamselse at det manglet en god del kryss på arket mitt. Her hadde jeg nok oversett noen gule piler igjen… På’n igjen, - her var det bare å snu og lete opp forrige post, - og posten før den igjen, og den før der igjen… Jeg hørte ikke om NOEN andre som kjørte feil men jeg er overbevist om at RØDE piler hadde syntes mye bedre i det svidde (gule) gresset langs ruta. Men, man kan jo ikke forvente alt av disse svenskene da… Det er jo EN grunn til at Jesus ikke ble født i Sverige for hvor i alle dager skulle man fått de tre vise mennene fra???? (Jeg bare spør)… Arrangørene hadde stort sett, - bortsett fra dårlig merket løype og uforståelige spørsmål med innfløkte svar, laget et fint veteranbilløp. Lite ventetid på postene, selv om alle sa at ”dääääääääär kom du jo…” , flotte poster og fin-fin løype som passet perfekt til store amerikanske biler som slapp å snu i Solsikke-åkeren. Supert vær hadde de maktet å få til også. De praktiske oppgavene var fine, alt fra luftgeværskyting med luftgevær som manglet forsikte, minigolf i takrenne (med ball som sporet feil), ferdighetskjøring med lekebil festet i fiskestang samt å kjøre 3 ganger rulleomkretsen på bilhjulet. – Eller det skulle vel egentlig være nesten 4 ganger….??? Blant annet. Bilder fra de postene der det fortsatt var folk da jeg kom... Jeg rakk av forskjellige og forståelige grunner ikke ”lunsjen i det fri” men koste meg allikevel med mine svette osteskiver innpakket i plast. Disse brødskivene hadde jeg forresten satt meg på da jeg prøvde å finne Colaflaska mi som under oppbremsingen før åkeren hadde kilt seg fast under passasjersetet. Kullsyre er et fint ord – når man åpner en bristeferdig cola-flaske skal man ikke ha på seg lys T-skjorte… Senere på dagen var det premieutdeling i hagen til Ivan igjen. Jeg kom ett kvarter for sent til å få med meg hvem som kom på pallen og fikk premier. På resultatlisten som var spikret opp på husveggen til Ivan så jeg at den tissetrengte (nå for 5. gang) karen i blå Renault kom på en GOD 28. plass, godt hjulpet av ekstrapoengene som jeg fikk for lengst kjørte distanse. Det var faktisk bare to biler som måtte bryte løpet pga tekniske problemer. De kom på 29. og 30. plass………………… Alle de 29 andre deltakerne snakket hektisk om hvor flott dette løpet hadde vært og alle var enige at det var noe de måtte være med på til neste år også. ---også så bra løypa var merket da.. Dette skulle arrangørene ha skryt for. Svensker………… Blir det noe til neste år (det ble det heldigvis ikke) hadde jeg også tenkt å stille opp, - om girkassa holdt da vel og merke. Jeg hadde jo en god plassering som jeg måtte forsvare... Nå i ettertid har jeg snakket med flere katte-eiere samt et vennepar av oss som har flere katter til salgs – både nye og brukte (noen som sparer, og andre som ikke sparer til nye bjeller). Og alle hevder det SKAL være during og dirring i alle katter. - De bare er sånn… Så nå begynner jeg å lure litt på om jeg allikevel har tatt feil…. Men innrømmer jeg det????? Ivans katt hadde ikke gått langt og hadde ingen during…!!!

Jeg sjekket om det var merker etter motor på torpedovegg og bremserør, men det var det ikke. Det ser heller ikke ut til at motoren står lenger bak enn normalt og det går greit å få hånda ned bak throttlebodyen. Nå så jeg bare over dette i to minutter så det blir lettere å se når bilen kommer på karosseriverkstedet som evt skal rette den. Jeg stusset egentlig over at det ikke var merker etter noe som helst på torpedoveggen. Jeg kunne ikke se noe deformasjoner på innerskjermer eller støtdempertårn. Skaden er forhåpentligvis foran støtdempertårnene. Innsugsalbuen er knekt og ligger løst over motoren, og det er riktig som du sier at den ligger nært venstre støtdempertårn, men det er fordi den var 2-3 cm fra innsuget under det svarte dekslet som ligger oppå motoren. De fremre delene av rammevangene er knekt innover (sammen), men det er jo kurant å få gjort noe med når bilen står i en Caroliner. Jeg vet ikke hva triggerhjulet er, men intercooleren har vært trykket godt inn i motoren. Det er et (to?) litt merkelige remhjul litt over på venstre siden av motoren foran (er det triggerhjulet??) - og de er ødelagt begge to. De hjulene står omtrent i venstre kant av intercooleren. Forhjulet står nok lenger bak og felgen er ødelagt. Tror også høyre felg bak har fått seg en smell. Det har også blitt skade i førerdøra men bortsett fra det så ser det ut som om fortsatt dørene passer 100% i døråpningene. EDIT: Mulig reimhjulene jeg sikter til bare er AC kompressor og servopumpe..

Jaha - du var tilskuer du (he-he..). Dette var sommeren 1991 men selv om det jo heldigvis en god stund siden - så er det ikke helt glemt for jeg blir minnet på det et par ganger i året. Jeg kjører ikke Supra i dag, men jeg har tatt inn noen stykker fra Tyskland. En av dem hadde ikke fartssperre (250) så jeg klarte ikke å motstå fristelsen.... Jeg holder meg stort sett fortsatt til Nissan.

Den har fått en liten skade der også, nedre del av bakskjermen har vært nedi ett eller annet. Det er fullt mulig å rette bilen for en god del deler ligger på lur, og det er ikke så store skader på rammeverk og vanger. Men om det lønner seg er jo et annet spørsmål.

Han som kjørte RX7'en har ingenting med Japan Auto å gjøre så ikke sleng med leppa om han. Han var uheldig og ødela en bil - som han forøvrig ikke må betale for heller. Han var med som hjelpekar for å kjøre en av de 12 bilene som kom fra Japan og synes ikke det var noe særlig å ødelegge en bil som ikke engang var hans. Om Tom Ole ikke kan kjøre bil og leker drifting er jeg ikke helt enig med deg i. Han vant jo det første offisielle NM løpet i Norge og kan kalle seg Norges beste drifter, han vant flere løp i Finland og han har mulighet til å satse hardt (bilen) der andre prøver å få frontspoileren til å holde ett løp til. Jeg kan trøste deg med at det nok blir flere småkrasjer, kanskje noen store også og sikkert med en eller annen Skyline også. Du drifter du også regner jeg med???

Hei. Nei, jeg har faktisk ikke lest den boka, men jeg har jo vært borti masse greier selv så å fylle masse svada mellom to permer skulle ikke være noe problem. Jeg holder på å skrive litt om da jeg var i Haugesund og handlet bil. Eller rettere sagt, - det blir om hjemturen som ikke akkurat var helt problemfri................. Problemet er egentlig å skrive så kort at leserne orker å lese hele stykket........for det dukket opp noen (les: enormt mange) problemer underveis. Jeg er fra Bardufoss. for mer humring: http://www.bilforumet.net/showthread.php?t=153160

Produseres ikke Hummer H2 for det russiske markedet der nå? Vet at de fleste av import-Hummerne som kommer grå-veien via Finland er produsert i Russland. Jeg jobbet for Bergheim og vi var litt redde for Russer-Hummerne, både fordi at de var en liten trussel prismessig og for at kvaliteten på dem ANGIVELIG skulle være litt dårligere enn de som var produsert i USA. Om det bare var for å skremme eller om det var reelt vet jeg ikke.

Jeg har vært og tittet på den i dag og henter den på mandag tror jeg. Du har nok rett i at det meste i motorrommet er skadet. Klarte ikke å se om motoren har fått seg en smell men det ser ikke ut til at den har vært flyttet på under smellen. Rammevangene fra støtdempertårnene og frem er skadet (bøyd innover). Det må nok plukkes litt ned for å se hvor langt skaden går men jeg tror nok du har rett i at det må en ny front til. Kunne ikke se at det var noen skade bak støtdempertårnene.

Jeg var som sagt ikke der selv men jeg vet det var stort oppbud av både sykebiler, brannbiler og ikke minst politibiler. De har tatt opp forklaring av de involverte, målt opp og sett over bilen som tok med seg lyktestolpen. Den ble forøvrig hentet av bergningsbil og fraktet bort for videre undersøkelser. Så vidt oss bekjent så har ikke dette medført noe mer enn en vraket bil og ingen andre reaksjoner ovenfor sjåføren av RX7'en eller de andre bilene. Konklusjonen til politiet var at dette var et hendig (trafikk-)uhell og det ikke blir noen forfølgelse av saken. Forsikringen på prøveskiltene dekker ny lyktestolpe og montering av denne, men ikke noe av skadene som ble på bilen. En av de andre bilene som kjørte i følget hadde harde prøveskilter med kasko, og det var jo "typisk" at disse ikke var montert på RX7'n. Mazda'n er nå "klar for avhenting" og jeg kan legge ut et par bilder til av den når jeg har fått tatt noen bilder i dagslys. Tror Tom Ole kommer til å legge ut en liten story om grøfteturen på hjemmesiden.

Her har jeg fått noen bilder fra Tom Ole fra "Battle-fielden". Legger dem ut her med tillatelse fra han. Ser ut som det er skikkelig skade på bilen. Jeg skal hente den i morgen eller mandag så får vi sett litt bedre over skadeomfanget. Synd at det skjedde med denne bilen for det var en suprestrøken bil med lav km.

Hei - kameraet mitt nå er et gammelt Canon Ixus V3 som jeg har bare har brukt til å ta bilder av papirbilder med. De blir litt uklare og sånn siden jeg ikke har scanner. Den blå og hvite bilen er en 1962 Datsun Bluebird. Mest sannsynlig den eneste i Europa siden bare to biler kom til Norge og senere ble omdirigert til Finland. Norge var første landet i Europa til å importere Datsun. Min var kommet fra Australia.

Takker for tilbakemeldinger :) Jeg er nok "helt på feil hylle" selv om jeg har skrevet en del tull - pluss i over 6 år utgitt "eget" veteranbilblad for en stor veteranbilklubb her i Østfold. Da ble det skrevet noen merkelige historier innimellom de litt mer seriøse... Alle historiene mine har rot i den harde virkeligheten.

Den gule var levert til kunde mens den røde var japanauto sin. Er mulig den blir lappet sammen igjen til banebil. Noen av delene er tilgjengelig fra en annen vraket RX7. Bilen står et annet sted så skadeomfanget er vel ikke helt klart ennå. Ja, synd for det var en fin bil.

Jeg var ikke der selv, bare forstod at det ikke var glatt på "åstedet". Ventet på dem her i Fredrikstad (men de kom jo aldri...) og her var det 5-6 varmegrader og ikke glatt.

Det var det vel kanskje, men de harde prøveskiltene med kasko stod på en annen av bilene i følget så det blir ikke noe forsikringsoppgjør for bilen uansett. Glatt var det heller ikke. En del av bilene kommer faktisk på vinterdekk fra japan også. De har jo områder som har mer snø og salt enn oss. Nagano og Sapporo feks.

Jada, det stemmer det men den bilen var solgt og på vei til Nord-Norge. Denne bilen var nettopp kommet fra Japan og var akkurat blitt hentet på kaia. Tror ikke det er så mye bilder av den ulykka bortsett fra de som politiet tok for etter at de var ferdig gikk det ganske fort å få ryddet opp. Det skjedde under forbikjøring av en trailer og det er mulig det var spruten fra denne som gjorde at bilen strøk av veien fordi frontruta ble så møkkete.. (uerfaren sjåfør som ikke har kjørt mye JDM bil og bryteren til vinduspusseren på feilsiden av rattet kan være grunnen). Om farten var høy tror jeg ikke, for Mazda'n lå bak Toyota Landcruisern som kjørte med henger og en annen bil oppå.

En kamerat av meg eide (og restaurerte) denne bilen tidligere. Har god kjennskap til den, og den er meget bra. Det er en sjelden bil i dag, - ikke mange av disse som har overlevd. Hyggelig å se den igjen - jeg har vært på flere veteranbilturer og treff sammen med denne bilen. Knut.

Det var den røde RX7'n i linken ja. Kjenner ikke detaljene siden jeg ikke var der, men fikk melding om at de hadde vært uheldig og vraket bilen. Hadde vist fått skrens............. Det viktigste er jo at det gikk bra med han som kjørte bilen.

For å gjøre en kort historie lang... (Dette er en sann historie) Som noen få av dere vet så er jeg født og oppvokst på Bardufoss. Som for så mange andre der så var også min arbeidsplass i Forsvaret. Dette skjedde i 1991 og i lystige lag så blir fortsatt denne hendelsen nevnt... Enkelte ting glemmer man ikke så lett. Egentlig var det helt feil at jeg skulle arbeide i Forsvaret, for jeg var jo så utrolig bilinteressert. Veteranbilhobbyen hadde ikke nådd vår gårdsplass helt ennå, og selv om det ikke var noe særlig gammelbilmiljø på Bardufoss da så var i allefall jeg langt over gjennomsnittet overinteressert. Og nå hadde jeg bestemt meg for at JEG skulle hive meg på gammelbil-bølgen. Nå var det gammelbil for alle pengene, og den første og beste bilen jeg kom over skulle bli min....... Jeg hadde ringt på en 1964 Ford Cortina som stod avertert i Aftenposten og selgeren var god å snakke for seg - mens jeg var mer av den stille typen som var lett å lede og lot meg rive med. Og før jeg fikk avsluttet samtalen og lagt på røret hadde jeg blitt eier av en Cortina for 6.000,- blanke kroner. Så var det å titte på kartet for å finne ut hvor Askim lå.....og det var jo et stykke unna Bardufoss oppdaget jeg. Hadde ikke hørt om Askim før og trodde det lå i Trøndelag et sted. Alt sør for Saltfjellet var jo "sørpå" - og dette var "langt sørpå".... Men det var gratis å fly med miliærfly så det skulle nok gå allikevel. At bilen KUN gikk på startgass var jo også et lite problem man måtte ta hensyn til - for hvor mange bokser skulle til for å få flyttet den bilen 1700 km??? Dessuten måtte man jo være to stykker, en til å kjøre og en til å spraye startgass. Grublingen tok overhånd. Etter å ha ligget halvvåken hele natta og angret og tenkt grundig over handelen ga jeg aldri lyd ifra meg igjen - og bilen ble forhåpentligvis solgt til en annen som bodde i nærheten av Askim. Om det er noen fra Askim som leser dette som kjenner en som "brant inne" med en Cortina for mange år siden - så istedet for å tipse han HAN om hvem jeg er - kan dere heller fortelle han hva jeg klarte å stelle i stand da jeg IKKE kjøpte bilen hans... Hos en nabokone stod en rød Fiat 850 i garasjen. Den var ufattelig matt i lakken, men i regnvær så den bra ut. Den hadde vært i bruk inntil ganske nylig, og i min enkle verden trodde jeg jo at den bilen var en bra bil. Den kunne bli et godt utgangspunkt og en start på min veteranbilkarriere. Pangstart....og ilddåp.... Jeg ringte på dørklokka og etter en liten stund ble døra åpnet. Åh - er det deg som kommer på besøk sa dama... Hva vil nå du da??? Joda - etter noen tørre kjeks og 2.000,- kroner så var Fiaten min. Kontrakt var underskrevet, kjøpsmelding var underskrevet, sønnen hennes var kontaktet på telefon og syntes 2.000,- var riktig så godt betalt, og om noen virkelig ville betale så mye for den så måtte hun selge bilen - PRONTO som de sier i Italia.... Også jeg da, - min sau -, jeg hadde jo ikke engang sett over bilen før jeg gikk i gang med å spise kjeks..... Så fant hun fram bilnøkkelen og nøkkelen til garasjen slik at jeg fikk se bilen som jeg hadde kjøpt og betalt. Egentlig hadde jeg med meg flere penger enn de 2.000,- jeg måtte betale for den. Jeg tenkte jeg skulle gi et anstendig bud på den sånn at jeg var sikker på å få kjøpt den. Men under kjeks-spisingen slo det meg at jeg jo var en knallhard forretningsmann så jeg la inn et skambud på den. Også for å se på reaksjonen til dama. Da kunne jeg heller bla opp litt mer av min hardt oppsparte kronasje dersom dama syntes jeg var for snau. Men, reaksjonen til dama uteble helt.. Jeg hadde en svært god følelse i resten av meg for at jeg hadde fått den SÅ billig, selv om jeg kjente at magefølelsen mente noe annet. Men den magefølelsen, den skal man jo ikke høre så mye på........................ Garasjedøren ble åpnet, og der stod den - perlen... Full tank hadde den også, for dama hadde hørt at det var viktig. Den startet på første forsøk og gikk så fint så. Jeg hadde med meg prøveskilt og disse ble hektet på. Så bar det hjemover... Nå var jeg blitt Fiat-eier... Det føltes egentlig veldig bra, jeg hadde jo hatt sansen for sportslige røde italienske biler med varmblodig middelhavstemperament. Fiaten nådde 100 km/t etter kun åtte og en halv kilometers strekke, den burgunderrøde lakken var flasset litt av her og der, men det var ikke noe problem. Lyden av denne italienske skjønnheten - jaja, litt blass skjønnhet da, - var ikke helt som jeg hadde forventet. Den hørtes egentlig ganske trøtt ut og så heller ikke akkurat ut som en italiensk sportsbil... Men men, Rom var ikke bygget på en dag. For det meste så var det jeg som ble forbikjørt på denne turen. Noen tutet faktisk også og ga tegn at jeg burde "ha meg vekk"... Andre viste meg at de hadde langfinger på høyrehånda i det de kjørte forbi meg. Jeg bare smilte tilbake til dem alle sammen. Det er viktig å nyte bilturen når man kjører en italiensk bil med sjel. Da er man i ett med bilen, og lar arrogansen råde. Man MÅ liksom ikke ta hensyn til alle de andre når man sitter bak rattet i en fullblods italiensk skjønnhet. Jeg hadde allerede begynt å tenke italiensk - "Forza Brutale" og "Via Dolorosa" var ord som svirret rundt i hodet mitt. Via Dolorosa betyr vist noe slikt som "Smertens Vei" har jeg funnet ut i ettertid. De eneste forbikjøringene jeg fikk gjort med Fiaten var et par traktorer og en moped som slet fryktelig tungt i en bratt motbakke. Det gjorde forresten Fiaten også, men jeg hadde god springfart og girte ned tidlig så jeg klarte å komme meg forbi mopedisten som var ute å kjørte med motorsaga på bagasjebrettet. Jeg girte vel egentlig litt for tidlig for bakhjulene låste seg nesten og jeg slo nesten haka i rattet. Det var litt stort sprang mellom 3. og 4. gir... Jeg kjørte vel 5-6 mil med Fiaten på denne første prøveturen for å "kjenne på den" - og det som bekymret meg mest (da) var at motoren virket fryktelig dau. Den trengte nok en ordentlig service og en forgasserjustering. Det var svært vanskelig å få den over 110 (selv i nedoverbakke) og den trivdes best rundt 60-65. På Andselv (sentrum på Bardufoss) hang det et par kamerater av meg - og jeg vrengte Fiaten inn på parkeringsplassen der. De bare måpet for hele farkosten holdt på å tippe over på siden. Jeg merket ikke noe til at det holdt på å gå galt, men de påstod hardnakket at høyre bakhjul var minst 30 cm over bakken gjennom hele svingen min... Nesten katastrofe med andre ord. Men ikke i nærheten av den katastrofen som lurte i kulissene.. Ja-ja, det skulle vel ikke bli så stort problem tenkte jeg å få noen til å se over forgasseren og pluggene på bilen. Det var jo et "verksted" i kjelleren på et hus der den lokale Reodor Felgen drev stort - han fikk liv i alt mulig som alle andre hadde gitt opp, og jeg tenkte at jeg tar meg en tur dit... Han hadde sikkert en eller annen form for Viagra som han kunne gi Fiaten slik at den fikk opp farten igjen. I en Fiat sitter du litt rart. Rattet er langt fra deg og du sitter med straaaaaaake armer - nesten som en Formel 1 kjører. Men så er det noe rart med pedalene, for de sitter nesten oppi ballene dine og man blir sittende i en merkelig stilling - lange armer og beina oppunder haken. Jeg tror det kalles "Ape-stillingen" på bilspråket. PANG !!! sa det - og på brøkdelen av et sekund skiftet jeg sittestilling fra å sitte opp og ned med rett rygg som på kjøkkenstolen hjemme - til rånestilling der seteryggen ligger bakover som i en dyr stressless. HVA F*** SKJEDDE NÅ??????, tenkte jeg, for jeg visste jo at det var svært begrensede justeringsmuligheter på førersetet. Og nå lå jeg bakover som i et liggesete. Jeg slo begge leggene opp i en kant under dashbordet og ropte ut både AU og HJELP... Så gynget det også - og jeg fikk store problemer med å holde bilen på veien. Selv om det bare gikk i litt over 60. Det var jo bare så vidt jeg så over dashbordet nå... Jeg virret over i andre kjørebane før jeg fikk bremset ned og stoppet på "halvfemogsytti" i veikanten på motsatt side av veien.... Da jeg skulle gå ut av bilen, tippet hele setet bakover så jeg forsvant i baksetet. "Helgoland, Ofoten og Salten" sa jeg fordi man skal jo ikke banne...(istedet for å si Helv**e). Jeg fikk snodd beina over seteryggen og puffet hele førersetet forover igjen - så nå stod setet normalt - og jeg satt normalt i baksetet. Der stod Fiaten da - på kanten av vegen - med kurs rett ut i småbuskene - og jeg sittende som en tomsing alene i baksetet..... Neida - jeg ventet ikke på noen - selv om det nok så slik ut for de som passerte på veien. Jeg var bare ute og kjørte Fiat jeg.... i baksetet... For førersetet var jo rene katapultstolen som sendte meg rett i baksetet...???...? - OM jeg var forundret????????????????? - Bare forbokstavene... For noen sekunder siden nøt jeg livet og styrte en Fiat - og nå satt jeg i baksetet... ITALIENSKE BILER !!!!! Jeg fikk vippet fram seteryggen, fikk så vidt åpnet døra og steg ut av bilen. Hva i alle dager var det som foregikk....??????????? Nå var det bare det at jeg nok burde ha sett litt under dørkmattene før jeg kjøpte Fiaten. DER var det ikke så mye Fiat igjen. Det var gulvet som knakk på bilen. Jeg forsøkte å sette meg inn i bilen igjen, men det var ikke mulig å sitte i setet - det forsvant rett ned i bakken igjen og jeg havnet i baksetet på nytt. Hvordan skulle jeg komme meg hjem med bilen nå? Det var ikke mulig å kjøre den og sitte i førersetet. De lurte nok litt de som jeg møtte på den 4-5 km lange turen hjem. Hvem var det som hadde kjøpt seg bil i England???? For eneste muligheten å kjøre nå var å løfte opp førersetet (og gulvet) og håpe det holdt seg på plass - for så selv å sitte i passasjersetet og kjøre hjem. Pedaler og giring gikk tålig bra, men bremsene var jo dårlige fra før og krevde hardt pedaltrykk, - nei - man fikk bare ta det med ro slik at man ikke trengte å bremse så mye. Det var rart å legge merke til hvor mange som la merke til at jeg satt på høyresiden i bilen mens rattet var på venstresiden - folk så jo ut som spørsmålstegn... Dagen etter hadde jeg funnet ut at alle bilverkstedene forlangte blodpenger for å sveise inn deler av gulvet. Jeg hadde dårlig med penger, og blodpenger hadde jeg i allefall ikke. Her var det bare å lære seg jobben med å sveise – for å skifte gulv på bilen kunne jo ikke være SÅ vanskelig??????????? Men det skulle vise seg at det var mye mer rust enn bare halve gulvet. Et dårlig MIG sveiseapparat ble lånt av en kamerat. Og plenen bak huset til min far ble gjort om til karosseriverksted. Min mor døde noen år før dette skjedde, og min far var nå på kjærlighetstur i Syden med sin nye flamme. – Og flamme, det skulle det bli mye mer av. Det man selvfølgelig skulle hatt når man driver å jobber under biler er en løftebukk eller det som ble kalt en ”Tip Girl”. Det var en sak som man skrudde fast på bilen, også kunne man vippe bilen over på siden mens den hang i en arm som var skrudd fast i to av hjulnavene. Jeg var fast bestemt på at jeg SKULLE få begynt på denne jobben denne dagen, for bilen måtte være ferdig før sydenturen til far min var over. Etter masse bannskap, eder og galle – hadde jeg selv klart å løfte bilen over på siden. Jeg tok tak under kanalen under bilen og spant alle musklene. Når jeg fikk løftet den høyt nok at den stod på vippepunktet, hadde jeg en ”to-tom fire” som jeg målte til og merket av med tusj på. Så var det å slippe ned bilen og finne fram håndsaga og sage av planken til ønsket lengde. Deretter var det å ta tak under kanalen på bilen og løfte den opp igjen. Når bilen igjen var på tippepunktet, støttet jeg den opp med ”to-tom firen” og slapp bilen litt tilbake igjen. Enden på planken ble stukket ned i et lite hull i plenen, og vips så hadde jeg laget meg en anretning som gjorde det enkelt å jobbe under bilen. Første gang jeg løftet opp bilen lå planken utenfor rekkevidden min så jeg måtte slippe ned bilen og starte på nytt med planken litt nærmere. Om det var helt trygt og etter arbeidstilsynets regler er jeg nå ikke helt sikker på… Jeg beundret mitt verk – NÅ var jeg klar til å skifte gulv. Det som jeg ikke tenkte på i det hele tatt var bensinlokket. Det var selvfølgelig på andre siden av bilen – altså på nedsiden. Og utett som det var så rant det ut 25 liter blyholdig 98 oktan bensin utover plenen. Heldigvis oppdaget jeg dette før jeg skulle begynne med sveisingen – det skulle tatt seg ut om en gnist ramlet ned på plenen… Jeg rullet ut hageslangen og satte på plenvanneren slik at bensinen skulle vannes ut. Dermed eliminerte jeg brannfaren – trodde jeg. Om bensin og vann kan blandes????? For å slå flere fluer i samme smekken, så benyttet jeg anledningen til å låne vaskemaskina til far min mens jeg jobbet med Fiaten. Etter hvert som jeg skiftet gulv, jobbet vaskemaskina seg igjennom programmene sine – og fikk jeg også hengt ut klærne som igjen nok var tørre da dagen var over og jeg kunne reise hjem igjen. Etter to timer med intens plenvanning gikk jeg i gang – iført en splitter ny ”bever nylon”-overall med gul LADA reklame på ryggen og med 4 nummer for store gummistøvler. Alle vet jo hvor ekkelt det er å gå med trange bukser utenpå gummistøvlene, og så store som disse var så passet det meg utmerket å ha buksebeina inni støvlene. Uerfaren som jeg var med sveising, og en liten smule skvetten syntes jeg ikke dette med å sveise var helt kurant. Den 2 minutter lange innføringen jeg fikk i sveising før jeg lånte apparatet var jo så forskjellig fra dette. Bedre ble det ikke da en kjempediger glødende ”perle” datt rett ned i den høyre støvelen min. ( Ha ALLTID buksa på utsiden av støvlene når du sveiser !!!!! ) Fyttigrisen så vondt det gjorde, jeg ropte AU-AU-AU og danset jenka, springer, halling og en aning lambada samtidig. Sveiseperla sluttet jo ikke å gløde nede i støvelen heller. Da jeg fikk opp foten min så jeg at strømpen min så ut som en nettingstrømpe og jeg hadde MINST fått 5.grads forbrenning på foten. Nytt forsøk igjen – denne gangen iført nye hvite tennissokker og Forsvarets nylon-joggesko. Nå gikk det riktig bra. Roen hadde igjen senket seg i den Fossumske hage – og sveisingen gikk faktisk ganske ålreit. Selv om det nok var rom for forbedringer… Sveisesømmen så ut som noe helt annet enn en sveisesøm - men det ble bedre etter jeg oppdaget at jeg ikke hadde skrudd på gassen.... DA hang i allefall platene sammen etter sveisingen. Plutselig registrerte jeg med stille undring at det ble så mistenkelig varmt rundt tærne – og jeg kjente også varm ”vind” rundt ørene. Nå ble tærne innmari varme – så her var det helt klart ting på gang…. Jeg røsket av meg sveisebrillene og oppdaget til min store forskrekkelse at HELE plenen stod i full fyr, - vannet hadde transportert bensinen utover hele området og nå var det som å stå midt i helvetes bakgård. De nye joggeskoene fra Forsvaret hadde smeltet rundt føttene mine og nå var det skikkelig høydramatisk. Det brant som bare juling og svart røyk veltet opp. Min far var våpensamler med eget museum og ”lager” hjemme. Det var ammunisjon nok til å starte 3.je verdenskrig like innenfor veggen. Og nå hadde flammene begynt å slikke opp etter bordkledningen på huset. Tenk om DET tok fyr – da var det bare å evakuere nabolaget for DA ville det VIRKELIG bli ”æksjen”. Det kom til å bli nyttårsaften midt på sommeren. Jeg tok et raskt overblikk over situasjonene, og noterte meg at det brant i Tectylen under Fiaten, - hjulene brant, - plenen brant, - huset brant riktignok ikke ennå men det var like før. Jeg så jo med en gang at dette var noe jeg ikke hadde mulighet til å slukke selv. Takk og pris er det stor flyplass på Bardufoss, og Brann og Redningstjenesten der er oppsatt med stort og dyrt materiell i tilfelle det ramler ned fly eller blir atomkrig. Her var det bare å tilkalle assistanse…. Jeg løp til inngangsdøren (dette var før ”mobiltelefontiden” så jeg måtte ringe fra fasttelefonen) – men den var låst – og husnøklene mine lå i Kadetten min som stod parkert nede ved garasjen vår ca 100 meter unna. Aham Okeke, Geir Moen og disse sprinterne hadde ikke hatt mulighet mot meg da jeg beinet ned til Kadetten og tilbake igjen. Jeg hadde KNUST dem alle som en - selv de som eventuelt var fulle av anabole sterioider ville ikke hatt mulighet å henge på meg. Og da jeg lå på kne foran telefonene og fikk kontakt med Brannstasjonen oppdaget jeg at jeg ikke hadde pust eller stemme igjen… Neste mareritt var at jeg ikke klarte å forklare personen i andre enden av telefonen at det brant… Jeg fikk nesten panikk og husket ikke engang hva jeg het, men så sporet han vel telefonnummeret da… Og spurte om det var hos Fossum… Jajajajajajajajajajajajajajajajajajajajaja svarte jeg, men send noe STORT hit for DETTE er brann sa jeg. Da jeg fikk lagt på telefonen hørte jeg allerede sirenene. I luftlinje er det ikke så langt fra Brannstasjonen, og jeg så blålysene tvers over ”dalen” da jeg tittet ut av vinduet – men i kjørestrekning er det relativt langt. Særlig når det er storbrann i bakgården…. Jeg stormet ut igjen – og oppdaget til min store forbauselse at all bensinen hadde brent opp, plenen var slukket og omtrent like hel, Tectylen var brent opp og at det nå bare var et bittelite bål i ene framdekket på Fiaten. Denne slukket jeg selv med en nyvasket T-skjorte som hang til tørk. Bensinen hadde vel fløtet ut over et stort område som i tillegg var vått – og det ble vel et ”POFF” og en liten eksplosjon når den tok fyr som igjen sluknet stille av seg selv igjen. BAAAAABUUUUUUUUUBAAAAABUUUUUUH hørte jeg i det fjerne. Jeg tuslet inn igjen og ringte Brannstasjonen på nytt igjen og spurte om de ikke i det minste kunne slå av sirenene for nå var brannen slukket…….. Men hadde jeg ringt og sagt at det var storbrann i anmars, så VAR det sirener og blålys. FLAUT!!!! Det var ikke småtteri av brannmateriell som kom noen minutter etterpå…. Først kom to ENORME brannbiler. Den første hadde diger vannkanon og kom ikke under strømledningen som gikk til huset. Ledningen hang lavt etter at naboen på senvinteren brøytet litt for nærme stolpen så den knakk, - og dette var ikke blitt reparert ennå. Dermed måtte brannbilene stå mellom huset og E6 som var usedvanlig trafikkert denne dagen. Snakk om blikkfang. Deretter kom brannsjefen kjørende med sin røde VW Transporter som ikke gikk fullt så fort. Men du verden så fin sirene han hadde han også. Han klarte til og med å parkere på E6 med blålysene på og kom gående opp bakken. INGEN som passerte på E6 da kunne unngå å legge merke til at det foregikk saker og ting oppi bakken... Etter å ha forklart grundig til brannfolkene hva som hadde skjedd kom jaggumeg en journalist fra lokalavisa og lurte på hva som foregikk. Og jeg – i mine utbrente joggesko og lett nedsotete kjeledress med gul LADA-reklame måtte forklare enda en gang at jeg bare holdt på å skifte gulv i Fiaten min. JEG BLE IKKE MED PÅ BILDET …… Det VRIMLET av folk. Og de gikk jo aldri heller. Dette var nok ”hete” saker i en ellers søvnig småbygd i Nord-Norge. Bak brannbilene kom det en hærskare av nyskjerrige folk kjørende. Jeg er sikker på at de løp fra både middag, barnepass og husmaling for å se hva det var som foregikk. Jeg snek meg inn og gikk i dekning under et vindu. Folk banket på vinduene og tittet inn i huset – og tre kvarter etter at brannbilene hadde kjørt var det fortsatt rene pilgrimsvandringen rundt den rykende Fiaten på plenen. Jeg hadde akkurat fått klippet av meg de ubrukte – men fullstendig utbrente joggeskoene da telefonen ringte. Det var min far som ringte fra Kanariøyene og lurte på om huset stod. Jeg brukte å være hjemme av og til selv om jeg ikke bodde der, og han ”sjanset” på at jeg var der da han ringte… Han kunne vel ikke ringt på et verre tidspunkt, men jeg klarte å holde stemmen og fikk sagt i fra at ”jo da – det var stille og rolig og ikke noe spesielt som foregikk……” Han skulle bare vist at det tuslet 50 personer på plenen bak huset og at sønnen akkurat hadde mistet et par krute gode joggesko. Stort og flott oppslag var det i lokalavisa dagen etterpå. Pent bilde av en nedsotet Fiat og stor overskrift; ”Bilrestaurering endte i brannutrykning”……………………………… I fete bokstaver......... F L A U T…. Da far min, han Finn, kom hjem igjen halvannen uke senere var Fiaten sveist ferdig, plenen var nyklipt og igjen så smått begynt å bli grønn mens huset var frisket opp med ny maling på baksiden. Jeg hadde vært på depotet og rekvirert meg et sett med nye joggesko og alt var egentlig helt som før. Noen måneder senere svingte Fiaten inn på de evige Autostrada’er og en liten sum penger dukket opp på bankkontoen noen uker senere. Det var slutten på ”PC 45656” og begynnelsen på min veteranbilkarriere…. Forresten så trillet Fiaten av tilhengeren og forsvant med bredsiden inn i en snøskavl da jeg fraktet den på den siste reisen til bilopphuggeriet. Helt plutselig merket jeg at bilen jeg kjørte gjorde et lite hopp uten at det var noen hump på veien. I speilet så jeg at det var en "skygge" som forsvant ut til høyre og ble borte i snøsprut for så å dukke opp på veien igjen. "Å du store kineser" tenkte jeg, "nå er vi i gang igjen....." Det ble en del plunder med å få Fiaten tilbake på hengeren igjen uten at noen skulle oppdage hva som hadde skjedd, men heldigvis var det verken brannbiler eller journalister i nærheten denne gangen. Etter en kraftanstrengelse klarte jeg også å dytte den på hengeren selv, selv om jeg var utstyrt med nordnorges glatteste sko. Joda, jeg hadde litt hjelp av han som kom kjørende bak meg. Han ga meg forresten også en lengre leksjon med STORE BOKSTAVER om sikring av last og om de høye ulykkestallene vi hadde på norske veier. Særlig på veiene rundt Bardufoss. Jeg tror ekkoet av denne leksjonen han ga meg fortsatt den dag i dag kan høres i skogene ved Rabbåsen... Nordlendingene har det med å snakke høyt og overdrive..... Til slutt ble jeg så lei av å høre på han at jeg sa " Hold kjeft - jeg kunne ha drept deg...." - og da ble det stille. Dersom det er noen som vet hvem det var som hadde en Cortina i Askim som bare gikk på startgass – så er det HANS skyld i at dere har lest denne historien…. Godt nyttår – og prøv å huske på hvilken side bensinlokket er på bilen din. EDIT: Rettet opp noen skrivefeil..

Venstrestyrte er ikke noe problem, men det er nok litt problematisk å regge en bil som kommer direkte fra Japan. Venstrestyrte ligger også en del høyere i pris enn høyrerattede biler. Som BMW335 sier så bør du ta kontakt med et firma og handle gjennom dem, - de har litt større muligheter til å bære tapet OM det skulle vise seg at bilen ikke kan registreres enn om du skal bruke alle pengene dine på noe som viser seg å være umulig/vanskelig å få påskiltet. De har også mer kompetanse på import og vet hvilke biler som man skal styre unna/ikke kjøpe selv om de ser innmari fine ut på nettet. Vil du ha en høyrerattet og ta arbeidet med å importere den selv hadde jeg rådet deg til å finne en som var solgt ny i England. De kan fortsatt registreres i Norge.

Noen japseveteraner fra treff o.l. uten så mye kommentar... 196? Datsun Varebil 196? PMC Gloria 1967 PMC (Nissan) Skyline 1500 (forgjengeren til de "råe" Skylinene vi kjenner i dag). 1977 Datsun 220 C Diesel 1973 Datsun Cherry 100 A (100Ampere) Bilen til "Kanutten" 1966 Toyota Crown stv 1972 Datsun 1200 Stasjonsvogn (sjelden i dag) 1971 Honda N600 1967 ? Toyota Corona 1971 Datsun 240Z og 1974 Datsun 260Z 1974 Datsun 260Z USA modell Div Z'er på sommertreff 1972 Datsun 240Z turbo (forts)...

Paralellt med alle Datsunene så drev jeg også med andre biler (amerikanske og tyske) og litt med Toyota også. Der ramlet jeg borti Karenius Thinn som nå har flyttet over grensa til EU (Sverige). Han har restaurert mange Toyota'er - deriblant denne Crown som har blitt til en japansk politibil-kopi.

Nei - det var en eier i mellom oss. Han krasjet den (bak) og hadde den i to år tror jeg før Rolf kjøpte den av han.

En Roadster til... ...også dukket det opp en sølvfarget 240Z fra USA - som ble solgt... ...og en gul som aldri før hadde sett vinter tidligere. Denne hadde også hatt en kvinnelig eier (Sandie) og var i meget god original stand. Solgt til Mosjøen-området. denne ble også Tectyl-behandlet... ...før den ble transportert til Mosjøen... Nå begynte det å dra på seg med biler - jeg hadde 11 veteranbiler stående som jeg aldri fikk brukt noe særlig - og den 11.bilen var denne 1971 Datsun 240C i utrolig flott originalstand. Den manglet et deksel som var sprekt i bagasjerommet - og det fant jeg i denne grønne 260C'n - dekslet fikk jeg ikke kjøpt, men kjøpte hele bilen, byttet deksel og solgte den grønne. At den var SÅ lettsolgt hadde jeg ikke trodd, - det må være en av de bilene jeg har hatt flest henvendelser på.. Om sommeren så hadde noen Datsun entusiaster og jeg snakket om at vi skulle dra til Finland på Japse-treff, - og da vi dro hadde vi fått med oss Ivan Vlaar fra Nederland i Cherry FII, Eddie Rattley fra England som satt på med Will "Datsun" i 1973 Laurel samt Svein Erik Finnerud fra Datsun / PMC-registret her i Norge. Jeg kjørte min gullfargede 240C mens Finneruds kjørte (Laurel) 1800 fra 1972. Vel - han satt for det meste på med meg mens kona kom etter i 1800'n. Svein Erik har vært utsatt for en ulykke da han var guttunge så han har mistet begge armene, men er et levende leksikon når det gjelder Datsun. Han er også helt utrolig med det handikappet han har (bare se på hvordan han drikker øl...) I Finland var det mye biler, mye Vodka og lite søvn, - og Eddie handlet en hvit 1966 Datsun Bluebird som han tok med seg til England. ...tung tur...