TurboKnut kjører veteranbilløp i Renault 8 Gordini..

[TurboKnut]

En annen sann historie....

 

Det er noe veldig galt med katta til svigerfar’n min !!!

-Jeg har sagt det hele tiden. Og jeg VET jeg har rett. Det ER en ulyd i den. End of discussion. Det er ikke noe å diskutere. Basta !!!

 

Når Pus ligger og slapper av og koser seg, er det slik ”during” i den. ”Duuur-duuur-duuur-duuur” sier det inni mageregionen på Pus. Legger man hånda forsiktig på den så kjenner man at hele katten dirrer.

Jeg sier ”den” – for Pus var engang en "han". Han var gatas skrekk som både sloss med andre katter, hadde kattedamer på si og dro hele veien fra Sarpsborg og nesten helt til Halden på frierferd. Han kunne være borte i dagesvis uten at noen visste hvor han var.

Det resulterte i at ballene hans ble klippet bort hos dyrlegen, - og etter dette hadde Pus spart til nye baller i mange år. I den siste tiden har han nok resignert og gitt opp sparingen for Pus har nå blitt så bedagelig og lat at man må snu han for at han ikke skal få liggesår.

 

Den samme duringen var det også i girkassen på den blå Renault 8 Gordini’en som jeg skulle kjøre veteranbilløp med.

Og når jeg la hånda på girstanga, var det tilsvarende dirring i den som det er når man legger hånda på Pus.

Renaulten hadde gått langt – VELDIG LANGT, så det er nok ganske logisk egentlig..??

Pus har også GÅTT LANGT !!!

Pus er jo ute hver natt, og har nok antakelig gått mye lengre enn vi er klar over. Kanskje har han endog gått rundt et par ganger, så gammel som han er. Derfor har han blitt ”giktbrøtten” og fått ulyd i drivverket. Han drar jo på alle fire, mens Renaulten bare drar på de to bak.

 

Pus og Renaulten - to stykker som durer.

 

”Ulyden” ser ikke ut til å plage Pus nevneverdig, så jeg gikk ut fra at girkassa holdt den og. Riktignok hørtes det verre ut inni bilen enn om man lytter på katten, og om man ikke dobbelkløtsjet, ”freser” det når man girer fra første til andregiret. Pus kan frese han også, om man er litt voldsom mot han, eller når han bare er litt stresset og oppgiret.

Med all respekt for den anglofile delen av oss bilinteresserte, så tror jeg virkelig at Jaguarfolket har misforstått fullstendig når de kaller bilene sine for katter… De har ikke kjørt Renault 8 Gordini i allefall…

-tror nå JEG da.

 

Jeg hadde begynt å jobbe for en som het Arild og drev Antirustverksted i Moss. Han var ihuga Amcar entusiast, men hadde delvis kommet ut av skapet og fortalt at han også var yderst-bittelittegranne opptatt av Renault 8 Gordini. Han hadde faktisk tre stykker av dem – pluss et hav av deler, samt 32 dører til Renault 8 stående. Han snakket høyt og entusiastisk om doble innerskjermer, skiverbremser på alle hjulene og individuell bakstilling og om alle de billøpene han hadde kjørt med Renault 8 Gordini. Han hadde faktisk kjørt sammen med de gamle "store" guttene og hadde klart å hevde seg bra. De hadde konkurrert på grus, på Bjerkebanen, på andre baner og på is.

Sa han nå i allefall da…

 

Det varte ikke lenge før jeg var ledet inn i galskapen og befant meg på nattoget til Trondheim. Jeg skulle til Verdal og hente Renault 8. Det var riktignok ikke en Gordini, men alle delene som måtte til for å få Gordini av den lå på et lager som Arild hadde.

Det var en forferdelig tur. Jeg fikk soveplass i en kupe like over et hjul som skrek verre enn en luftvernsirene hver bidige gang som toget bremset. Og det er ganske kupert på Dovrebanen, så det ble en søvnløs natt.

 

Etter tre uker var bilen blitt konvertert til en Renault R8 1100 Gordini (type R1134). Arild hadde også to R1135 stående, altså med 1300 motor og den har doble hovedlys. Og hundre og mange hester sa han. Den ”lille” Gordinien har bare to hovedlys, men de er større enn på den vanlige Renault 8’en så man kjenner den lett igjen på lysene.

 

Motor, gir, understell, felger, bremser, frontplate med store lykter og tilslutt farge ble byttet på ”min” bil. Vi kjøpte idrettstape på G-sport som vi laget to relativt paralelle striper over bilen med, - for Arild sa at de første utgavene hadde slik ”tøy-tape”.

 

Men, den hadde fortsatt ikke de forsterkningene i karosseriet og de doble innerskjermene som Arild hadde snakket så mye om. Men den motoren som nå satt baki der skulle ha 95 hk. Og det var mye på en 1100 kubikk.

”Rupp-Rupp-Rupp-Rupp” sa det bak i motoren når den gikk på tomgang, og den hørtes kvass ut. Nesten like kvass som en big-block amerikaner som ikke var kommet i stemmeskiftet ennå. Det var litt rart å høre at lyden kom bakfra når man gasset…

Og et par ganger fikk jeg også føle hvordan det var når man kjørte litt for mye ”inspirerende kjøring” og veigrepet forsvant. Det er omtrent som å kaste en slegge med skaftet først. Heldigvis var jeg heldig med sporvalg og plassering i grøfta så bilen forble uskadet selv om det var litt flaut.

 

Men nå skulle jeg altså kjøre veteranbilløp. Jeg kjente godt han som skulle arrangere dette løpet som gikk sør for Strømstad i Sverige. Han het Ivan Nordgren og var en 80 år UNG mann som fortsatt i dag er uforskammet sprek. Han har bil i blodet og kjører en 1934 Ford V8 cabriolet som han har hatt så lenge han kan huske. Ivan er et levende leksikon og på mange måter et forbilde for hvordan jeg håper at min alderdom skal bli (når det kommer til bilinteressen).

 

Nå er det ikke noe fartsløp, - det var i alle fall ikke ment som det selv om jeg nå måtte gasse litt på for å komme igjennom det med Renaulten... Et veteranbilløp er en langtekkelig seanse der miljøet rundt bilene er viktig og det er maaange stopp underveis, først for å svare på spørsmål om alt mulig – deretter for å innta et lengre måltid. Det sosiale er viktig, og man treffer andre som også er bilgærne, men er gærne på litt andre bilmerker enn man selv er.

 

En halvtime før start ankom jeg Ivan’s Residens der også starten av løpet skulle være. Jeg ble dirigert inn på en parkeringsplass i hagen hans, og med en gang kom katten hans, Nisse, bort for å snuse på Renaulten. Hadde de også noe til felles mon tro??

I farten glemte jeg å spørre Ivan hvor langt hans katt hadde gått, men jeg tror ikke det kunne være så langt for det var ikke antydning til during i den.

Ingenting………. Og det er jeg HELT sikker på…

-Men vær sikker, jeg skal nok spørre Ivan en gang om det.

 

Ivan var nok enkelt og greit heldigere den gangen han hadde kjøpt seg katt og fikk en som var godt stelt og ikke hadde gått så langt. Bak der, et lite stykke under der halen kommer ut på kattene, kunne jeg se at det ikke hadde vært jukset med Ivans katt. For den hadde fortsatt småstenene sine i behold.

Jeg tittet rundt i hagen, og så til min store forskrekkelse at jeg hadde rygget rett opp i blomsterbedet til Ivan. Der hadde han plantet plantene i en stor oval. Det var mange blå planter der, og så hadde han plantet hvite planter inni mellom. Når man stod et stykke unna så man at det stod FORD (fordemblemet) i blomsterbedet hans.

 

Helt uberørt og stille flyttet jeg Renaulten til et annet sted og håpet ingen skulle se at jeg hadde angrepet Ivans favorittmerke. Ivan ville nok ikke like at jeg hadde ødelagt halve hagen hans – for den var nok møysommelig planlagt i minste detalj.

I garasjen hans var det utsalg av kaker, kaffe og saft. Og dette var en garasje med sjel…

 

Ivan's "krambod"

 

 

Hele 30 biler hadde møtt opp, de fleste var amerikanske og den gamleste var en T-Ford fra 1918. Jeg kjørte trolig den nyeste bilen som var fra 1965. Noen folk hadde til og med kledt seg i tidsriktige klær og så faktisk ut som de kom fra 30 og 40 tallet. – Men de var vel bare svenske da… Jeg derimot hadde iført meg nye brune seilersko og lys kakifarget bomullsbukse for anledningen.

 

Fra før startskudet gikk

 

Så, etter en stund var det klart for start. Jeg var så heldig å få startnummer 13, så dette gikk nok HELT SIKKERT dit høna sparker tenkte jeg.

Jeg har alltid hatt sterk intuisjon forresten….

 

Første post gikk greit, spørsmålene var slått opp på egne plakater og jeg krysset av på skjemaet mitt etter beste evne. Jeg har røtter fra Nord-Norge og ikke fra Syd-Sverige, så på noen av spørsmålene måtte jeg bare tippe hva som var riktig svar. Så skulle jeg dirigere en svenske som stod med en stang på høykant og var ”garasjeport” – det skulle ikke være for mye avstand mellom bilen og garasjeporten, for da fikk man mindre poeng. Jeg geleidet svensken hit og dit og skylte på språkproblemer siden det tok så lang tid – og da jeg kjørte gjennom garasjeporten var den bare 4 cm bredere enn Gordini’en – så her ble det nok full pott.

 

Jeg ”malte” videre mot post 2, og tittet etter de små gule plakatene med piler på som stod i veikanten og skulle fortelle oss hvor vi skulle kjøre.

Meeeeeeeeeeeeen, så var jeg vel litt uoppmerksom i et kryss, for der var det et GEDIGENT bremsespor som møtte ett annet nesten like flott bremsespor. Dette måtte jeg bare titte litt ekstra på og hadde plutselig hele hendelsesforløpet på netthinna. ”Store skader” tenkte jeg ”…..og den ene bilen havnet nok inn i skiltet der ja….”

Jeg svingte til høyre og malte videre. Etter hvert syntes jeg det ble ganske langt til neste gule plakat med pil på. Det var heller ingen andre veterankjøretøy som jeg så og begynte å tvile på mine svenske geografikunnskaper. Plutselig var jeg i Tanumshede, - der mål var – og……..??

 

Nei, her hadde jeg nok tabbet meg ut igjen… Etter en U-sving gikk det FRYYYKTELIG fort tilbake. De stive fjæringene og den gode veiholdningen på Gordini’en kom virkelig til sin rett her. Oldboysen Trond Schea og de unge Solberg-brødrene fra Spydeberg skulle sett meg nå. De hadde nok blitt mektig imponerte alle sammen. Jeg så for meg at jeg satte Gordinien opp før svingene og skjøt bortover den lille og svingete svenske landeveien. Over ”krøn” hadde jeg nesten 170, og det var helt med nød og neppe at jeg klarte den ”skarp venstre 7” som kom etter bakketoppen. Da måtte jeg stoppe og ut å pisse litt…

Og da jeg kom til krysset med det flotte bremsesporet så jeg jo pilen i veikanten.

 

Dessverre hadde jeg så god fart at jeg ikke klarte å stoppe i tide, så jeg måtte snu på en traktorvei som gikk ned til en Solsikke-åker og her ble jeg (selvfølgelig !!! ) stående bom fast i løs-sanden.

Det ble etter hvert helt stille i de svenske skogene. Vråååålet fra bilen var nå byttet ut med ekte nord-norsk eder, bannskap og galle. Selv de svenske småfuglene var kloke nok til å holde nebb – så ikke et eneste lite småkvitter hørtes.

Renaulten stod bom fast, og bakhjulene hadde gravd seg langt ned i solsikkeåkeren.

Eneste muligheten var å gå ut av bilen, ta tak i støtfangeren og løfte det jeg var god for.

” I min egen lilla värld av blommor ” (gammel svensk sang) strømmet ut av høyttalerne der jeg stod alene i min lille kaotiske verden og rævpu**e fransk bil…

 

Etter en halv time var bilen tilbake på veien igjen, skoene mine var fylt til randen av sand og stor svart flekk MÅTTE det jo bare bli på den nye buksa mi. På begge knærne…

På rett spor igjen gikk det jo greit, selv om jeg nå var blant de sist startende bilene.

Jeg hadde jo i min smalsynte opplegging av løpet mitt tenkt at jeg skulle stoppe og fotografere deltakerne (bilene) langs løypa. Men – men…

 

 

Løypa var forresten lagt langs smale humpete svenske idylliske og veldig svingete småveier. Jeg tror ikke de fleste merket så mye til humpene der de duvet av gårde i sine svææære amerikanske biler.

Gordiniens knallharde fjæringer gjorde det faktisk ganske ubehagelig å kjøre på slike dårlige veier. All humpingen og skumpingen resulterte i at jeg måtte ut å drenere blæra hele tre ganger til i løpet av løpet.

 

Men plutselig var jeg på siste post og oppdaget til min store forfjamselse at det manglet en god del kryss på arket mitt. Her hadde jeg nok oversett noen gule piler igjen… På’n igjen, - her var det bare å snu og lete opp forrige post, - og posten før den igjen, og den før der igjen…

 

 

Jeg hørte ikke om NOEN andre som kjørte feil men jeg er overbevist om at RØDE piler hadde syntes mye bedre i det svidde (gule) gresset langs ruta. Men, man kan jo ikke forvente alt av disse svenskene da… Det er jo EN grunn til at Jesus ikke ble født i Sverige for hvor i alle dager skulle man fått de tre vise mennene fra???? (Jeg bare spør)…

 

Arrangørene hadde stort sett, - bortsett fra dårlig merket løype og uforståelige spørsmål med innfløkte svar, laget et fint veteranbilløp. Lite ventetid på postene, selv om alle sa at ”dääääääääär kom du jo…” , flotte poster og fin-fin løype som passet perfekt til store amerikanske biler som slapp å snu i Solsikke-åkeren.

 

Supert vær hadde de maktet å få til også. De praktiske oppgavene var fine, alt fra luftgeværskyting med luftgevær som manglet forsikte, minigolf i takrenne (med ball som sporet feil), ferdighetskjøring med lekebil festet i fiskestang samt å kjøre 3 ganger rulleomkretsen på bilhjulet. – Eller det skulle vel egentlig være nesten 4 ganger….???

Blant annet.

 

 

 

Bilder fra de postene der det fortsatt var folk da jeg kom...

 

 

Jeg rakk av forskjellige og forståelige grunner ikke ”lunsjen i det fri” men koste meg allikevel med mine svette osteskiver innpakket i plast. Disse brødskivene hadde jeg forresten satt meg på da jeg prøvde å finne Colaflaska mi som under oppbremsingen før åkeren hadde kilt seg fast under passasjersetet. Kullsyre er et fint ord – når man åpner en bristeferdig cola-flaske skal man ikke ha på seg lys T-skjorte…

 

Senere på dagen var det premieutdeling i hagen til Ivan igjen. Jeg kom ett kvarter for sent til å få med meg hvem som kom på pallen og fikk premier.

På resultatlisten som var spikret opp på husveggen til Ivan så jeg at den tissetrengte (nå for 5. gang) karen i blå Renault kom på en GOD 28. plass, godt hjulpet av ekstrapoengene som jeg fikk for lengst kjørte distanse. Det var faktisk bare to biler som måtte bryte løpet pga tekniske problemer.

De kom på 29. og 30. plass…………………

Alle de 29 andre deltakerne snakket hektisk om hvor flott dette løpet hadde vært og alle var enige at det var noe de måtte være med på til neste år også. ---også så bra løypa var merket da.. Dette skulle arrangørene ha skryt for.

Svensker…………

 

Blir det noe til neste år (det ble det heldigvis ikke) hadde jeg også tenkt å stille opp, - om girkassa holdt da vel og merke. Jeg hadde jo en god plassering som jeg måtte forsvare...

 

Nå i ettertid har jeg snakket med flere katte-eiere samt et vennepar av oss som har flere katter til salgs – både nye og brukte (noen som sparer, og andre som ikke sparer til nye bjeller).

Og alle hevder det SKAL være during og dirring i alle katter.

- De bare er sånn…

Så nå begynner jeg å lure litt på om jeg allikevel har tatt feil….

Men innrømmer jeg det?????

 

Ivans katt hadde ikke gått langt og hadde ingen during…!!!

[Kverna]

Haha så bra! Hvorfor er ikke du bilforumet.net journalist ?

[Mondeo]

He he.. Keep"em coming

En i "nabolaget" har en org R8 Gordini, er vel R 1135 det da

[Jarbra]

Synes du fortjener en egen forumdel til historiene. "Knuts lille spalte".

 

Keep 'em coming!

[Erik Braseth]

Synes du fortjener en egen forumdel til historiene. "Knuts lille spalte".

 

Kanskje få opprettet en egen spalte til Knuts historier når det nye bilforumet, med artikler, dukker opp?

 

Veldig moro lesing, både denne og den forrige kiddie

[Fartstripa]

historiene dine er utrolig bra! god til og skrive!

[Fartstripa]

http://www.bilforumet.net/showthread.php?t=150904

[TurboKnut]

Takk for tilbakemelding og linken, men jeg har nok ikke noen ambisjoner om å bli journalist :(

[SaXXXon]

Knuts' spalte var faktisk en konge ide.. noen som kan føre det videre til admins eller hehe ;) er du som gjør forumet spennende for min del

[MeSs]

Syns du ska bli bilforumet.net journalist :) Må jo ikke skrive mye ;)

Bra lesing det her :)

[Polardego]

Takk for tilbakemelding og linken, men jeg har nok ikke noen ambisjoner om å bli journalist :(

 

Uansett så var det en veldig fin artikkel/historie som man helt sikkert har lyst til å legge til under reportasjer om det er greit for deg... :race

[Azzido]

utrolig bra skrive og morsom historie ;)

[IkLoma]

er kjempegøy å lese dine historier knut. finnes det en bil du ikke har hatt?

[Wrasko]

Genial historie forresten.. Likte veldig godt dine sammenligninger :)

[classic]

Morsomt skrevet historie ja!

 

Artig lesing :)