Rapport fra skytebanen (+ noe som først kan virke som et helt urelatért bilde)

[Øyvind Ryeng]

Mandag 18. Juni troppet jeg opp ved skytebanen som disponéres av skytterlaget jeg er med i. Med meg hadde jeg rifla til pappa (jeg lovere dere bilder av den så snart det lar seg ordne), dette er snakk om ei Tikka T3 Lite Stainless kamret i 7MM Remington Magnum [KORREKSJON: Jeg finner ut at dette er altså IKKE ei T3, men modellen før, visstnok "Master All-Weather (?) M695 Mag"]. Den naturlige sammenlikningen på kalibéret blir med .300 Winchester Magnum, men denne spytter ut tyngre kuler med den samme utgangshastigheten; prisen er, riktig nok, mere rekyl. Fatteren skulle ha noe som med god margin klarte å ta knekken på elgen på uansett hold, men som likevel ikke sparket så hardt (visstnok) og så ble dét. Kronen på verket var Meopta-kikkerten på toppen; en typisk Norsk sak med 3- til 12 ganger forstørrelse, 50-millimeter linse foran og Tysk #4 retikkel med lysende rødpunkt.

 

Dette var virkelig den store dagen for meg, må vite; i uker og år i forkant hadde jeg hintet, spurt og mast om å få prøvekjøre 'a, og omsider fikk jeg grønt lys fra Sjefen sjøl. Norma Jaktmatch, dette er "billig" og semi-svakt ladet treningsammunisjon (13 kroner og 40 øre per pang), ble handlet inn, og alt lå klart til testing. Jeg kommer opp på banen over en halvtime før skytinga skal tilta, stiller meg i køa, skriver meg inn i boka, og når med god margin et par kopper kaffe i noe som virket som en hel evighet før mitt navn endelig ble ropt opp. "Øyvind Ryeng til standplass ved 100-metereren, Øyvind Ryeng til standplass" - før speakeren hadde nådd å snakke ferdig var jeg under halvt firsprang allerede ute av skytterhuset og halvveis borte ved bilen.

 

Jeg fomler med nøkkelen, men får til slutt åpna opp lokket i ræv-enden på Peugoten og innbiller meg at jeg hører symfonien "Dovregubbens Hall" mens jeg med ærefrykt løfter våpnet ut av bilen, foretar igjen en visuell inspeksjon av kammeret for å forsikre meg at børsa ikke er skarpladd, og setter inn det tomme magasinet og sluttstykket. I en rus av mannlighet som er direkte forbundet med dét å bære et våpen befinner jeg meg plutselig under tak og på standplass. Som en robot rigger jeg opp på et øyeblikk; ei flaske med svakt blandet appelsinsaft - check, ei støtte til frontskjeftet i form av skolesekken min stappet full av tre gensere - check, ei tom rifle - check, ammunisjon - check. øreplugger - check. HEAVEN OR HELL! LET'S ROCK!

 

Blinkene er allerede kjørt ut, og alt er klart; "de vante gamle kara" i nabobanene ligger allerde klare oppå mattene sine og virker noe utolmodige mens de studerer hver en bevegelse jeg gjør med argusøyne. Jeg føler meg litt som en (tjukk) hare som har forvillet meg inn i ei ulveinnhegning, men med ett gir skytelederen ordre om å lade våpen, og vips er alt glemt. Jeg legger meg på magen bakom ryggsekken og rifla, jeg er konsentrért om kun meg og mine ting og jeg har ett eneste oppdrag, å lage hull omentrent 30 millimeter over bullseye'en i blinken. Ballistikk kaller man det, når man har en kulebane som ikke er det minste lik en laserstråle; fatteren har skutt inn rifla på 200 meter, så da skal den gå så- og så- høyt på 100 meter.

 

Selv om dette er første gangen jeg skyter ei rifle i noe annet enn .22 LR faller det meg helt naturlig å lade magasinet. Skarpe skudd i høyre hånd med kula mot høyre, magasinet i venstre hånd med utsparringa mot høyre. Skyv skuddet inn mot venstre med høyre tommel, press ned bakkanten av hylsa med venstre tommel; done. En til. En til. En til. Stopp! Der var det fullt gitt, og jeg sitter igjen med en patron til overs for å nå fem i totalen. Tvangstanker som jeg har, pluss skytelederens tidligere kommentar om at "vi skyter fem skudd før vi anviser" gir meg en idé. Jeg setter magasinet halvveis inn under låskassa og trår den siste patronen rett inn i ejection-port'en, skyver frem og presser ned håndtaket på sluttstykket og skyver magasinet inn resten av veien til noe sier "klikk!". Der fikk jeg klemt inn alle fem; 4+1, fire i magasiet og ett i kammeret. Den ubeskrivelige, testosteron- og adrenalin-indusérte følelsen av ei skarpladd magnumjaktrifle begynner såvidt å demre for meg.

 

"IIIIIILD!" tordner det helt plutselig, og jeg skvetter så jeg holder på å gi meg selv hjerteflimmer i dét jeg snur på hodet og oppdager at skytelederen står rett bak meg og bjeffer kommandoer på en måte som ville gjort Gunnery Sergeant Hartmant fra filmen Full Metal Jacket stolt. Jeg ler litt av meg selv siden jeg var så anspent og lettskremt og slår meg til ro med tanken på at jeg er helt ny på banen og de ansvarlige vil sikkert holde litt ekstra oppsyn med meg. De andre starter skytinga øyeblikkelig, og jeg hører og føler på kroppen for første gang på mange, mange år, centerfire-rifler i full blomst.

 

Jeg dreier på bryteren på venstresida av kikkerten for å slå på rødpunktet og vrir på zoom'en til det klart og tydelig står "12x". Igjennom kikkerten ser jeg hver en klistrelapp som er på blinken min, en tidels kilometer unna - det er kanskje ikke bare skryting og lyving at Meopta skal kjøpe glassene de bruker i kikkertsiktene sine fra Zeiss i Tyskland, tenker jeg med meg selv.

 

For første gang har jeg pekefingeren borti avtrekkeren, jeg klemmer rifla godt fast i skuldra med begge hendene og begynner å legge press på avtrekkeren mens jeg prøver å sikte dead-center i blinken. Jeg husker tilbake hva man blir drillet iløpet av livet, "press avtrekket forsiktig og gradvis hardere, ikke trekk rett av, for da treffer du ingenting".

 

Drønnet av magnumen er øredøvende og rekylen er så kraftig at jeg i et lite øyeblikk legger merke til at hele rifla, så stor som den virker når jeg ligger bak den, er i full fart på vei rett mot ansiktet mitt. Alt jeg ser i det nå svært nærgående kikkertsiktet 100 millisekunder etter at kula har forlatt løpet er toppen av trærne lengre nedover banen. For å sitére "han Counter-Strike-spillende karen der ute på internett et sted": "BOOOOM, HEADSHOT" er tanken som plutselig slår meg inn i hodet. Nei, det er noe annet... Over øyenbrynet mitt smeller aluminiumsrøret som er kikkertsiktet rett inn i skallen på meg.

 

Med et inelegant deis faller forskjeftet på rifla ned på sekken igjen og kroppen min ruller tilbake der jeg lå isted. Det skal jo vise seg, at når man bærer noen kilo ekstra på magen fungerer dette som noen slags rullehjul og man har faktisk en hel del bevegelsesfrihet i att-frem-retning. Tør jeg å gjette på at det var dette som gjorde at jeg ikke knakk kragebeinet mitt rett i to?

 

På dette tidspunkt består blodkjemien min av ren adrenalin og dopamin, så om jeg hadde knekt, forstuet- eller forstrekt noe hadde jeg ikke merket det enn det samme. Med vantrohet fører jeg høyrehånda bort fra grepet rundt riflestokken og opp til høyre øyenbryn for, om mulig, å utforske skadeomfanget. Jeg massérer huden litt, gjør et lettet sukk og kan med høyt hevet kinn konstatére at "det gjorde ikke vondt" - kikkertsiktet var bare såvidt borti meg, takk og pris.

 

Jeg lader våpenet for andre skudd, ser tomhylsa flyve ut ejection-porten og ser neste bli hentet ut av magasinet og inn kammeret før sluttstykket er låst i fremre stilling og jeg igjen er klar for å skyte. I siktet ser jeg treffpunktet på det forrige skuddet, rett over svarta' og til venstre. Med innbilt erfarenhet skyter jeg igjen og igjen til siste skudd er gått uten flere "hendelser". Jeg ser rundt meg, og jeg kan med ett konstatére at jeg har brukt jævlig lang tid - alle skytterne og skytelederen står samlet rundt meg. Stiv som en stokk får jeg krøket meg opp på beina igjen og gliser totalt ukontrollért til alle mine tilskuere.

 

Med et nyskjerrig åsyn spør en av de eldre skytterne som i begynnelsen så så stygt på meg "Hva i all verden er det dér for ei børse?". Fullt miljøskadd og enda med øreproppene i roper jeg rett i fleisen på ham "SYVMILLIMETER REMINGTON MAGNUM!". Mannen skvetter til med et kvepp, idét jeg også oppdager hvor høyt jeg egentlig ropte. Jeg er snar med å nappe ut ørepluggene, kremter høyt og unnskylder meg selv med ikke lite forlegenhet.

 

Mens blinkene er på tur tilbake går praten att- og frem om våpenet og kaliberet, og de er overrasket over at jeg skyter ei så kraftig børse første gangen jeg er på banen. Hva skal jeg si? Jeg er jo oppriktig skyte-interressert, og må jo nesten bare skyte med hva vi har liggende her i huset. En annen kar plukker opp en skarp patron fra eska si, ei fra mi og sammenlikner de - med sjokk ser jeg hvordan hylsa mi rommer omentrent dobbelt så mye krutt som hans 6,5*55. ER DET RART DET SMELLER NOE SÅ JÆVLIG? I 1954 (?) fikk nemlig noen dén idéen å ta for seg en .375 Holland & Holland safari-klasse-patron, nappe ut kula, presse hylsa sammen i enden for å kunne huse den lille syvmillimeters kula, og vips var 7MM Rem. Mag. født. Dette, i kombinasjon med ei rifle av svært lav vekt gjør rekylen "noe" i overkant.

 

Blinkene er nå fremme ved standplassen og jeg kan endelig anvise. Jeg har fire skudd ~100 millimeter senter-til-senter oppe og til venstre og én som ikke er på skiva engang. "Jeg trenger nok en hel del mere trening" er tanken som slår meg". Personen i nabofila, som attpåtil skyter uten noen støtte, har med det normale kaliberet sitt klart å treffe meget bra - fem skudd med ei samling på rundt 40-50 millimeter. Før jeg får sukk for meg er blinkene på tur tilbake igjen, og uforvarende merker jeg hvordan det svir i skuldra mi bare med tanke på å skyte flere skudd.

 

Etter totalt fire runder á fem skudd er jeg så av i høyrearmen og skulderen at jeg må pakke ned og gå hjem. Jeg gleder meg som en unge til neste mandag, for gjett hva jeg skal da? Jo, da skal jeg tilbake å skyte mere!

 

Så, kvelden kommer, jeg er ferdig med å pusse løpet på rifla etter endt skyting og skal inn på badet for å pusse tennene før jeg kryper til køys. Skuldra er enda øm, men nå langt mindre enn tidligere. Med ett finner jeg meg selv stående der med tannbørsten i hånda, bare stirrende i speilet. Fordi skuldra mi, etter bare 20 skudd, den ser slik ut:

 

[VilleW]

Owch, så ikke helt godt ut det der :)

[Øyvind Ryeng]

Godt var det ikke, men du verden så moro!

[evil-twim]

Bra skrevet!!

 

Ang skuldra di, har du plassert børsa riktig? Vet at rekylen er hard, men ikke alt i hele verden heller.

[Øyvind Ryeng]

[...] Ang skuldra di, har du plassert børsa riktig? [...]

Helt sikkert ikke. Nå har jeg siden mandag ligget og tørrtrent med en klikkpatron i håp om at det skal gå noe bedre neste gang. Vi får se, når oppgjørets time er i eming, mandag 17:45.

[Viking067]

Bra skrevet ja :)

 

Men du bør trene på skytestillingen/rifleholding selv om 7mm RM har en passe artig rekyl!

 

Fikk slikt merke etter bare 5 skudd med min 45-70 før jeg fant ut hvordan den skulle ligge til skuldra.Sparker passe bra med ei teskje N140 + 405gr kule!

[triggerhappy]

Trekk rifla hardt tilbake mot skulderen noen ganger før du skyter, og justèr. Da er du sikker på at den ikke ligger inntil noe som gjør vondt, harde/tykke sømmer, knapper, el., at den har anlegg mot en del av skulderen som tåler en trøkk, og at den ikke sklir av rekylen.

 

Dessuten herdes kroppen etterhvert. Skyting er gøy, kos deg.

[majuz]

Au! Bra skrevet forresten :-)

[Nikdev]

Bra skrevet Mr.Ryeng, Gleder meg til fortsettelsen!

 

Hva kan rekylen i 7mm samenlignes med? Jeg er har gjort min tjeneste i Armyen (Grenesjeger/Kirkenes) og skutt mye med Ag`en, Sammelingnbart? Etter såra å dømme er det mere røsk i 7mm`ern

[Revolvo]

bra skreevt!

 

ang hvordan du holder børsa så tror heg du gjør litt feil.

når jeg skyter så holder jeg buen bak på børsa slik at den nedre delen ligger omtrent med armhulen og så i bue over skulderen.

 

mens hos deg så d ut som at du holdt den litt mer oppe og inn mot kragebeinet som umulig kan være godt.

 

hiv innpå bilder av børsa da:D

[Gjest]

Ligger du rett bakover? Overkroppen skal ligge litt til venstre (hvis du trekker av med høyre-armen, noe som det ser ut som på bildet) og venstrebeinet skal ligge ganske langt ut til venstre og høyrebeinet skal danne en ganske skarp tre-kant, med kneet høyt!

Beklager hvis du vet dette, men det hjelper nok en del på skuldra di hvis du lå helt rett før. :)

 

Har 6,5-banerifle sjøl og har skyti aktivt så skuldra mi er herdet endel etterhvert =P

Men skøyt med pappas elg-rifle og det gjør vondt ;) Da skøyt jeg kne-stående, uten støtte og uten reim da.. Med bannerifla mi holder jeg jo igjen en god del av rekylen i reima! :)

 

Men liggestilling er noe av det viktigste med tanke på skuldra di, også ser det ut som du burde senke kolben bittelitt! absolutt ikke mye :)

[Kai_G]

Bra skrevet Mr.Ryeng, Gleder meg til fortsettelsen!

 

Hva kan rekylen i 7mm samenlignes med? Jeg er har gjort min tjeneste i Armyen (Grenesjeger/Kirkenes) og skutt mye med Ag`en, Sammelingnbart? Etter såra å dømme er det mere røsk i 7mm`ern

 

Det er nok endel kraftigere rekyl enn 308 som Ag`en bruker høres det ut som ja! Uten at jeg har prøvd slik ammo noen gang.

Har 308. Jaktrifle.

[Mad_Maxx]

AG`er jo rekylreload (jaja, det heter noe annet egentlig, men uansett..) så den sparker ca. like hardt som en nyfødt kylling.. ;) Hadde vært gøy å prøve ei magnumrifle da! Har prøvd .50 cal kortpatron svensk anti-kavaleri gevær da, morsomt med svartkrutt! :D

[Øyvind Ryeng]

Hyggelig å se at det er såpass god respons på Guns & Ammo her på Forumet. 45-70'en burde smelle bra den au, men 7.62x51 NATO i ei roller-delayed-blowback-rifle på ~4.5 kilo tror jeg ikke smeller nært så hardt som det 7'a gjør, men jeg kan ikke være sikker da jeg sørgelig nok ikke har avtjent verneplikt (noe det forhåpentligvis blir en forandring på om jeg står uten arbeid 01.10.07 - fikk beskjed fra VPV om at jeg bare skulle sende en søknad eller en e-post, så skulle jeg få springe i skauen med resten av gutta).

 

Jeg trodde jeg begynte å få bedre kontroll på liggestillingen (med tørrtreninga og alt), men igår var jeg på besøk hos bestemora mi ute på landet og skøt litt mere. Jeg lå i en svak nedoverbakke og fikk ikke riktig hold på rifla. Når jeg sendte første skuddet down-range var det med en smell i skuldra jeg aldri har kunnet forestille meg. "Å VO-I SAAATAN" som den rekylen satt når den ikke har noen annen vei å presse skuldra enn RETT I BAKKEN; full stopp. Det blé med det ene skuddet i den stillinga, ja. Naboen der oppe i åsen kom etterhvert også og ble med på skytinga. Han kjører på med Sako i både 30-06 og .22 WMR; vi byttelånte rifler for tre skudd -> jeg på 30-06'a og han på 7'a, tre skudd hver. Da lå vi riktignok hver sin tur over firehjulingen hans, og på dette viset ble rekylen svært mye mildere enn fra liggende stilling. Dagens verste samling jeg klarte var ~150 millimeter senter-senter på rett over 100 meters hold. Beste samlinga var ~70 mm senter-senter, treskuddsserier alle sammen. Jeg skøt faktisk bedre med 30-06'a, kanskje fordi jeg ikke var så livredd rekylen i den?

 

Her er iallefall, som lovet, bildene:

 

 

Dagens vær, strående solskinn:

 

 

Øverst til nederst: Sako .22 WMR + teleskopisk lyddemper, Tikkaen, og Sako Hunter (?) 30-06:

 

 

Business-end av kikkerten:

 

 

Laaaaaaang action:

 

 

Merkes godt at vi er på landet; guns & tractors:

 

Skarp ammunisjon for å få med på bilde:

 

 

'n Øyvind sjøl i steikende skarp sol:

 

[Reodor F]

Jasså, er du en slik macho kar da Øyvind? Du har jo nesten bærestillingen inne til en verdig plass i en av Forsvarets spesialstyrker :)

 

Fullfør disse:

 

Ta eller overta...

 

Sikt eller pek...

 

Legg eller sett...

 

Lekker den Tikkaen forresten. Selv om jeg er født og oppvokst med Sako selv :)